Eventyr for norske barn [Рафаэль Тигрис] (fb2) читать онлайн

Рафаэль Тигрис Eventyr for norske barn

Fortellingen om sjøprinsessen og fjordene.

For lenge siden, på bunnen av havet, dypt, dypt, bodde det en sjøprinsesse. Og hun hadde alt: havets uendelige vidder, og skatter og ære og ære. Det var bare én ting – kjærlighet. Hjertet hennes lengtet etter lykke, noe som er umulig uten en øm følelse. En dag så hun en kjekk ung mann fiske i fjæra, og hun ville så gjerne få tak i ham at hun beordret bølgene til å svelge ham og dra ham til bunnen av havet. Bølgene adlød, og nå sto den unge fiskeren foran sjøprinsessen. Hun, kledd i en rik perlekjole, omgitt av mange flytende tjenere, stirret med glede på sin fange i påvente av den etterlengtede lykken.

– Vil du bli rik og lykkelig? – spurte prinsessen.

"Ja," svarte ungdommen.

– I dette tilfellet må du tilbringe hele livet ved siden av meg, i det store havdypet. Du trenger ikke noe. Alle dine ønsker vil bli oppfylt umiddelbart. Alle havets rikdommer vil falle for dine føtter. Til gjengjeld spør jeg bare om én ting – kjærlighet.

– Å, sjøprinsesse! – svarte den unge mannen, – du spør meg for mye. Kjærlighet er det eneste jeg har.

– Så gi meg alt, uten spor! – utbrøt prinsessen ivrig, – og du vil bli den lykkeligste av mennesker.

Den unge mannen tenkte:

– Min kjærlighet er jordisk og jeg vil ikke se lykke på bunnen av havet.

«Dum jente,» flørte prinsessen, «rikdom og lykke er den samme overalt, enten det er bunnen med silt eller gresset i skogen.

– Du tar feil, – innvendte den unge mannen, – født på land kan ikke være lykkelig i havets dyp.

Det var ingen grenser for prinsessens fortvilelse. Tålmodigheten hennes tok slutt.Hun innså at hun aldri ville overtale denne iherdige unge mannen. All hennes kjærlighet ble til sinne over natten, og hun hveste sint:

– Gå til kysten din, dumme gutt. Fra nå av vil havet være din fiende.

Den unge mannen kom tilbake til kysten. Han ville fiske, men fisken gikk ikke i garnet hans. Han gikk inn i båten, men bølgene kastet ham tilbake til land. Den unge mannen skjønte at havet vendte seg bort fra ham og fratok sine fordeler. Han vil ikke se flaks i fjæra, så lenge sjøprinsessens stolthet er sterk. Han bestemte seg for å ta turen innover for å finne velvære der. Men havet fulgte i hælene på ham og tok likevel hevn. Så han gikk fra sør til nord, og hver gang forfulgte havet ham. Til slutt falt den unge mannen, utmattet, til bakken og sovnet. Sjøbølgen vasket bort ham og bar ham til bunnen til den hevngjerrige prinsessen. Hvordan hans videre skjebne utviklet seg, visste ingen. Det er bare kjent at etter det ble den flate kysten av Norge til en kyst med mange lange smale bukter – fjorder. Det var sporet etter sjøen som forfulgte den opprørske ungdommen.

Historien om svanene som ødela "dragen".

Kystbyen Sandropol har vært kjent siden antikken for sine hardtarbeidende innbyggere: fiskere, bakere, murere, blikkenslagere og andre håndverkere. Byens velvære og bybefolkningens stemning ble lettet av det varme været og solens overflod.

Fiskebåter seilte i sjøen fra tidlig morgen og brakte en rik fangst ved middagstid. Beboerne ventet spent på fiskerne og kjøpte opp fersk fisk. I mellomtiden klarte bakerne, som også våknet tidlig om morgenen, å bake duftende brødkaker, som ganske snart, sammen med fersk fisk, stekt i olivenolje, hvis trær vokste i overflod rundt i byen, falt på bordene. av byfolket.

I nærheten av byen var det et fjell fra dypet som flammer stadig brøt ut, og derfor ble det kalt det brennende fjellet.

Byens overhode, grev Sandro, bestemte seg for å gifte seg med sønnen Theo og inviterte derfor alle byens skjønnheter til ballet. Theo danset med hver av dem etter tur, men han hadde ikke hastverk med å velge.

I mellomtiden fløy en flokk svaner over byen. På baksiden av en av dem satt en vakker jente med en tynn midje og en grasiøs hals, som var utsmykket med et anheng som viser en svane. Hun gikk ned og gikk inn i palasset.

– Hva heter du jente? spurte greven, fascinert av hennes skjønnhet.

– Jeg heter Svana.

«Du er virkelig grasiøs som en svane.

Greven tok hånden hennes og førte henne til Theo. Musikken begynte å spille og paret begynte å danse.

"Hun er bare en nydelig far," sa Theo til greven etter dansen.

Greven fridde straks til dem og fastsatte bryllupsdagen.

På dette tidspunktet nærmet en halt gammel kvinne med kroket nese seg til palasset.I hånden holdt hun et bur med grå rotter og et stort forstørrelsesglass. Vaktene så denne forferdelige gamle kvinnen og begynte å kjøre henne bort.

– Vel, hvorfor gjør du det? Jeg kom med gode ønsker til greven, hans sønn og kommende svigerdatter.

– Greven trenger ikke dine ønsker. Gå bort,» beordret vakten frekt og sparket den gamle kvinnen med spissen av et spyd.

Kjerringa falt fra støtet og slapp buret. Døren åpnet seg og rottene spredte seg over hele byen på et blunk. Den gamle kvinnen reiste seg og ristet forstørrelsesglasset og ropte:

– Dere er velnærede onde mennesker. Faen du og byen din. Fra nå av vil du verken ha velstand, eller sol eller glede.

Etter å ha uttalt disse ordene, forsvant hun bak det brennende fjellet.

Publikum var først følelsesløse av redsel, men spredte seg deretter til hjemmene sine. Men snart begynte det verste. Rottene slapp ut av buret til den gamle kvinnen avlet fritt og begynte å ødelegge alt spiselig. De fylte byens låver, kornmagasiner, slakterier og andre varehus med mat. Skipene som kom med mat var forsiktige med å svømme inn i havnen på grunn av faren for at rotter skulle komme om bord. På grunn av mangel på mat ble byen truet av hungersnød. Men det var ikke alt.

På en dyster stormdag begynte store flammetunger å sprekke fra Ildberget. Brannen var så enorm at den brant ut ikke bare alt rundt og skremte byfolket, men også røyken fra brannen skjulte den velsignede solen og fratok byen varme. Gradvis begynte brannen å brenne ut all vegetasjonen rundt byen, inkludert de fruktbare oliventrærne. En velstående solfylt by ble til en svidd ørken.

De dystre dagene med sult begynte. Byfolket gikk triste rundt og tenkte bare på én ting, hvordan de skulle varme opp og mate barna.

Grev Sandro sendte en avdeling speidere til Mount Fire.

– Hva fant du ut? spurte greven når de kom tilbake.

– Deres høyhet! Bak fjellet sitter den kjerringa, og ved siden av henne er en diger drage.

– Se godt etter, – sa kjerringa, – mens dragen er full, ligger den stille. Men så snart han blir fratatt mat, vil han gå rett til byen og begynne å spise byfolket. Og dette vil skje veldig snart, siden maten er tom.

– Jeg ber deg – be dragen om å dra herfra.

– Jeg kan ikke. Byfolket fornærmet meg sterkt. Og jeg er veldig hevngjerrig.

Etter å ha sagt det, begynte den gamle kvinnen å le med et hvesende pust, og avslørte den tannløse munnen.

– Hva vil du ha gammelt? Nevn prisen.

Kjerringa ble ettertenksom.

– Greit. Jeg vil gi deg muligheten til å redde din onde by. Du tar med deg den vakreste jenta i byen hit.

– Hvorfor trenger du det?

– Jeg vil krype inn i huden hennes, og jeg vil gi min til å bli fortært av dragen, som han skal kveles av og dø.

«Du spurte for høy pris. Den vakreste jenta i byen er Svana og hun er forlovet med grevens sønn.

– Jo da, dragen skal sluke alle byfolk. Merk deg, det er tre dager igjen for ham å spise. Nøyaktig om tre dager skulle Svan være her, og hvis du ikke tar den med, så drar dragen til byen og ve dere alle.

Greven ble ettertenksom. Det viser seg at for å returnere den tidligere velstanden, må du ofre den utvalgte av sønnen din?

Denne nyheten spredte seg raskt over hele byen og nå gikk Theo bevæpnet med en armbrøst mot det ildsprutende fjellet.

Se for deg overraskelsen hans da han fant ut at hans forlovede Svana allerede var der.

– Hva gjør du her, Svana?

– Jeg ønsker å gi byen tilbake til sin tidligere velstand og fred.

– Ja, men ikke til den prisen. Forlat Svan, så går jeg og dreper dragen.– Du vil ikke lykkes, – fniset kjerringa som hadde dukket opp fra ingensteds, – mens du kommer til dragen, skal han brenne deg.

Theo tok Swanas hånd og dro ham vekk. De gikk langs kysten, mens en flokk svaner satte seg på vannet i solnedgangens stråler.

– Her er mine frelsere! utbrøt Svana.

Da svanene så jenta, begynte de å sirkle rundt henne.

– Svanene mine! Jeg var i trøbbel. Lagre.

Svana fortalte alt om dragen og kjerringa. Da han hørte jentas historie, steg en stor hann opp og fløy mot det brennende fjellet. Snart kom han tilbake og flokken begynte å diskutere noe heftig.

Svana tok av seg anhenget og rakte det ut til Theo og sa:

«Svanene gjenkjente den gamle kvinnen som sin svorne fiende, Krovna. Hun er en kråke forvandlet til en gammel kvinne for å gjøre ondskap under hennes dekke. Målet hennes var å kidnappe meg og, forutsatt mitt bilde, lure og ødelegge flokken. Du må feste anhenget mitt til pilspissen på armbrøsten din og slå trollkvinnen. La oss gå. Gå på svanen.

Theo og Svana satt på svanene og hele flokken fløy til Ildfjellet.

Flokken fløy raskt til målet og begynte å sirkle rundt den gamle kvinnen og skrike.

«Kom igjen, min kjære, det er på tide», ropte Svana.

Theo trakk en armbrøst bakfra og siktet mot kjerringa. Pilen med et skarpt anheng i enden traff rett på målet. Den gamle kvinnen viftet med hendene og falt i bakken, men hoppet så opp og forvandlet seg til en kråke begynte å skrike hjerteskjærende og blafre med vingene.

En diger svaneflokk stormet mot henne og hakket i hjel. Så løp svanene opp til den gamle kvinnens lupe og begynte å hakke på slangen som gjemte seg under henne."Det er ikke en drage!" – utbrøt Theo, – det er en ynkelig slange, som under et forstørrelsesglass alle tok for en drage.

Når det er sagt, sparket Theo slangen i hodet og avsluttet denne skapningen. Så reiste han en stor stein og knuste det skjebnesvangre forstørrelsesglasset, hvorunder slangen ble forvandlet til en drage

Så dekket han en stor grop under det brennende fjellet med jord og steiner. Ved hjelp av dette hullet styrket den gamle ravnekvinnen og dirigerte fjellets ild mot byen.

Svana klemte svanene etter tur.

– Dere er mine frelsere, mine amuletter. Takk for alt.

Svanene som gladelig skrek i flokk, steg opp og fløy avgårde. Svana og Theo vinket lenge etter dem.

Byen Sandropol våknet til liv igjen. Byfolket sukket rolig, og lykken vendte tilbake til hjemmene deres igjen. Grev Sandro begynte å forberede seg til sønnens bryllup.

Midt i bryllupet stormet en flokk svaner, som ropte gledelig, over gjestene.

Tre epler falt ned fra himmelen.

Greven tok dem opp og sa:

– Jeg presenterer høytidelig det første eplet til Theo og Svane, slik at de alltid lever i harmoni med hverandre og med naturen. Jeg gir det andre eplet til soldatene mine slik at de ikke skal lage en elefant av en flue i fremtiden, og jeg vil gi det tredje eplet til byfolket mine slik at de ikke blir sinte av livets metthet, spesielt i forhold til til eldre mennesker.

Fortellingen om gudinnen Freya, gjeterinnen og vedhoggeren.

I et fjernt nordlig land ble gåsegjeterinnen Heterina og vedhoggeren Vedhover forelsket. En gang tok en gjeterinne sin elskede inn i skogen for å hente ved. Vedhoggeren begynte å hogge trær og lyden hans tiltrakk seg kjærlighets- og fruktbarhetsgudinnen Freya. Selv om hun var en gudinne, lengtet hjertet hennes etter ekte menneskelig lykke og kjærlighet. Da hun ser en høy, staselig vedhogger, blir hun umiddelbart forelsket i ham og begynner å forføre. Han tilbyr å bli hos henne for alltid, lover å gjøre ham til skogens konge, og da slipper vedhoggeren å gjøre hardt arbeid, men han vil leve i metthet og rikdom.

Den forelskede unge mannen gir imidlertid ikke etter for disse løftene. Han informerer gudinnen om at hjertet hans allerede tilhører Heterina. Gudinnen Freya drar i sinne.

Den sinte gudinnen bestemmer seg for å ta hevn på den frekke unge mannen for hans avslag. Hun henvender seg til den gamle kvinneheksen Hrevna (ravn) for å gjøre Getterina om til en gås.

Den intetanende Heterina beiter fredelig gjess når den onde Hrevna slår ned på henne og dytter henne til bakken, gjør henne til en gås. Vedhoggeren Vedhover, som vender tilbake til bygda med ved, finner ikke lenger sin elskede. Forgjeves leter han etter henne overalt. Fortvilet vandrer han langt inn i ukjente kroker av en tett skog og snubler over Odins bolig – skogenes og krigens Gud. Han informerer ham om at gudinnen Freya gjorde Getterin hans til en gås. Vedhover i sine hjerter bestemmer seg for å drepe gudinnen Freya, men Odin fraråder ham med ordene:

– Ved å drepe gudinnen for kjærlighet og fruktbarhet, vil han drepe kjærligheten i ditt hjerte og ødelegge Geterina for alltid.

Vedhoggerens hender gir opp i fortvilelse.Men Odin forteller ham den riktige avgjørelsen:

– Du finner heksen Hrevna og plukker fra henne den magiske fjæren som hun forhekset din elskede med. Med denne pennen vil du returnere kjærligheten din.

Vedhoggeren vender tilbake til Freya og går med på å bli kjæresten hennes. Freya får endelig det hun strebet etter.

Feiringen begynner i skogen. Alle koser seg, også kråka Hrevna, som ligger ved siden av Freya. I feiringens mas klarer Vedhover å rive den magiske fjæren fra Hrevna

Vedhoggeren forlater skogfeiringen og skynder seg til landsbyen for å gjenvinne sin elskede. Freya, som innser at vedhoggeren hadde lurt henne, skynder seg etter ham.

Vedhover finner gjess og blir forvirret – han må kjenne igjen Heterina blant den enorme flokken. Freya advarer om at den magiske fjæren fungerer bare én gang, og hvis han tar feil og ikke gjenkjenner sin elskede, vil det ikke være noe annet alternativ.

Vedhoggeren begynner å lete etter kjærligheten blant de samme gjessene. Han stopper ved en av dem, som ble foreslått av hans kjærlige hjerte. Freya advarer ham igjen om ugjenkalleligheten av feilen, men Vedhover insisterer på egenhånd og stikker gåsen med en fjær. Akk, ingen mirakel skjer. Vedhoggeren er desperat. Men her kommer kjærlighetsgudinnen selv til unnsetning. Det er hun som må gjøre denne injeksjonen, for bare i hendene hennes vil den magiske fjæren gjøre et mirakel og returnere til Getterin. Og det skjer. Gåsen blir til en gjeterinne og de elskende smelter sammen igjen i armene deres.

Freya klemmer dem og velsigner dem. Hun innser at hun gjorde en feil, og fordi hun er gudinnen til alle elskere, kan hun ikke skille dette fantastiske paret.Tre epler faller ovenfra – ett for de som ikke bør la seg forføre av noen rikdom og glemme de som de virkelig elsker.

Det andre bull's eye for de som trenger å vite – alle er forpliktet til å gjøre sine egne ting; en tømmerhogger – for å hogge ved og hente ved, en gjeterinne for å beite gjess, men kjærlighetens gudinne – for å beskytte kjærlighet og fruktbarhet på jorden.

Og det tredje øyet for hvem? Riktig – til den som lyttet nøye til denne historien.